Den profesjonelle elev

Hei!

Nå er det en stund siden jeg sist skrev et innlegg på fagbloggen min. Jeg tenker det da er på tide å gjøre noe med den saken. Forrige uke fikk jeg en oppgave av læreren min. Jeg fikk tildelt en kronikk som jeg skulle lese nøye og si min mening om. Artikkelen er publisert av Aftenposten, og her kan dere klikke inn på den selv.

Kort gjenfortalt handler artikkelen om læring og fokuset på hvordan elever skal få mest ut av skolen. Det har alltid vært lærerens ansvar å være profesjonell og få godt utdannede elever. Mye snakk om at vi må få bedre lærere i den norske skole og at elevenes fremtidige kompetanse ligger i deres hender er et dagsaktuelt emne. I denne artikkelen reises spørsmålet "hvor er den profesjonelle elev?". Axel Fjeldavli, leder av elevorganisasjonen, legger frem sine meninger og mener elevene selv må gjøre tiltak. Han innleder artikkelen med "selv ikke verdens beste lærer klarer å lære en fisk å klatre i trær". Poenget her er at det er eleven som må gjøre en innsats i å lære og ikke forvente at læreren skal prente inn kunnskapen. For alt i alt er det i hodet på eleven all læringen skjer.

Paul Louis Martin des Amoignes (23.04.13), wikimedia.org 

Jeg må si meg helt enig i denne kronikken. Jeg synes at lærerne har altfor stort press på seg og blir urettferdig behandlet i dette emne. Det er alltid læreren sin feil, bla bla bla. Vi får aldri høre at det er eleven sin feil. Jeg som elev selv ser på lærerne som veiledere og støttespillere når det kommer til læring. De kan hjelpe meg på rett vei og om jeg lurer på noe kan jeg spørre dem. Men det er ingen andre enn meg selv som faktisk kan lære. Jeg må gjøre en innsats og ta ansvar for egen læring! Jeg må være profesjonell nok til å utføre det jeg er kommet for å utføre, altså å lære. Det er jo det skolen er til for, er det ikke? For mange på min alder er skolen heller blitt et slags oppholdssted og til og med en plikt. Plikten går ut på noe vi ikke vil, men må gjøre. Så vi stiller på skolen, venter på friminutt i timene og når klokken er 15.00 sier vi oss ferdig og venter på neste dag. Det er kanskje slik det er blitt de siste årene. Det jeg finner veldig interessant i kronikken er nettopp dette: "Skal vi ha ambisjoner om en skole hvor alle lærer mer, må vi bruke mer tid og krefter på å gi elevene forutsetningene for å lære." Jeg kan tenkte meg at elever som er målrettet, som vet hva de vil i livet har bedre forutsetninger for å lære enn de som ikke har peiling på hva de vil bli. Skolen kunne lagt mer vekt på å guide elever i riktig retning, og prøve å finne ut hva de vil i livet. Når dette er avklart vil jeg tro flere er ivrig etter å lære! Et problem kan også være at elever rett og slett ikke vet hvordan man skal lære. Kanskje vi trenger å lære hvordan å lære? 

Dette er et stort og kontroversielt tema og er veldig aktuelt i dagens samfunn. Jeg står for at elever må bli motiverte til å lære, hvis ikke skjer det ingenting. Hva mener du?